Rehabiliteringstreningssenter

"Hvor mange av dere har gått til fysioterapeut?" Jeg holder foredrag for Helsefagelever på videregående skole. Det sitter ca 60 elever mellom 17 og 20 år i salen og ca en tredjedel rekker opp hånden for å svare på spørsmålet. "Hvor mange fikk øvelser av sin fysioterapeut?" De samme 20 rekker opp hånden. "Hvor mange av dere kan, med hånda på hjertet, si at dere gjorde alle øvelsene fysioterapeuten gav dere?" Ingen rekker opp hånda. INGEN!!! Og sånn er det hver gang jeg stiller disse spørsmålene. Det har bare skjedd EN gang at EN elev rakk opp hånda på siste spørsmål og vedkommende så veldig rart på alle rundt seg og var nærmest sjokkert over at hun var den eneste. Jeg tenkte at du kommer til å bli fysioterapeut.

Tenk at det er sånn Norge rehabiliterer sine pasienter. Gir dem øvelser, som alle vet at det er en overhengende fare for at ikke blir gjort, sender dem på dør med en ny avtale om nye øvelser uka etter.

Det er det samme som at jeg gir elevene lekser og ikke følger opp leksene. Hvorfor skal en elev gjøre lekser som ikke blir kontrollert? For å lære så klart! Hvorfor skal en pasient gjøre øvelsene sine? For å bli bra så klart! Dette er helt innlysende, men hvorfor gjøres ikke øvelsene da? Hjerneslagspasienter er unnskyldt, de er hjerneskadet! Men hva med alle andre som ikke gjør øvelsene?

Folk må settes i grupper, treningsgrupper med faste avtaler. Det må i hvert fall være et tilbud om å bli satt sammen med andre i treningsgruppe. Kall det gjerne treningskollokviegruppe om du vil! Da er sjansen større for at øvelsene blir gjort.

Vi mennesker gjør veldig mange bra ting hvis vi vet at vi blir sett. Forskningen som viser at vi mennesker handler flere usunne varer i ubetjente kasser er jo et godt eksempel. Alle mennesker vil bli sett. Alle mennesker trenger anerkjennelse. Vi må begynne å stille krav til pasientene for da kan vi gi dem anerkjennelse. Når jeg stiller krav til elevene og de oppnår resultater, da kan jeg gi dem masse skryt. Det er det mest fantastiske med min jobb, få mulighet til øse ut med ros og få se hvordan eleven vokser der og da.

Helsevesenet har masse å lære av skolevesenet. Motivasjon! Det er ikke sikkert at alle kan motiveres, men mange flere enn det som gjøres i dag.

Jeg drømmer om et rehabiliteringstreningssenter, som alle som trenger fysioterapi blir henvist til. Der kjøres det; spinningtimer, kondisjon på tredemølle, styrke-, balanse-, streching-, koordinasjonstimer i sal. Det må være en apparatpark med treningsapparater tilpasset handikappede. Alle som jobber på gulvet er fysioterapeuter. Det må serveres lunsj, gjerne laget av pasientene selv, det er trening for mange. Det må være åpent for alle som trenger rehabilitering hver dag, slik at man kan gjøre avtaler med treningskollokviegruppa si. Kanskje det kan være faste dager med tilbud for de forskjellige diagnosene; mandager: hjerneslag og Parkinson, tirsdager: ryggmargsskadde, onsdager: brudd og så videre. Det kan være foredrag for de forskjellige gruppene som kanskje kan lokke noen inn på trening, «Når jeg først er her kan jeg jo bli med en time». Kanskje private aktører kan få dager i løpet av året hvor de kommer inn og forteller pasientene om hjelpemidler som finnes. Jeg drømmer om at en dag vil denne nasjonen våkne opp og ta innover seg at den beste medisinen er trening. Jeg har ikke møtt en fysioterapeut som tror at pasienter kan masseres friske.

Neste uke skal jeg holde foredrag på Oslo Met på turnusseminaret til fysioterapeutene. Jeg er blitt bedt om å fortelle min rehabiliteringshistorie. Jeg gleder meg! Da skal jeg flette inn mine ønsker for rehabilitering og habilitering. Men jeg skal også stille tre spørsmål og jeg er svært spent på hvor mange som kommer til å rekke opp hånda på det siste.