Tre foredrag

JODA! Jeg skulle ønske, av og til, at jeg var sånn som jeg var før hjerneslaget. Like rask, like motorisk og at jeg hadde like stor kapasitet.

Jeg var veldig rask, så rask at jeg rakk bussen selv om jeg løp hjemmefra ett minutt før bussen gikk. Hvis andre i huset skulle rekke bussen, og så på klokka at det var under ti minutter til den gikk, da begynte de å løpe. Jeg tok en snarvei gjennom skogen bak huset, ventet ikke på grønn mann når jeg skulle over veien, men kikket til venstre, krysset to filer, stoppet på dobbel sperrelinje, kikket til høyre og beregnet at jeg rakk akkurat å krysse veien mellom to biler. Bilene tutet ofte, men jeg bare smilte og vinket mens jeg kastet meg inn på 79-bussen på Hauketo stasjon. Inne på bussen var det ikke få som glodde på meg der jeg brukte ett busstopp bare på å få pulsen lav nok til å vise frem månedskortet.

Nå tar jeg sjeldent buss eller tog, mitt fremkomstmiddel er bil, jeg kjører fra dør til dør.

Jeg var veldig motorisk og hadde ekstrajobb på Elixia som styrke-, Cardio Puls- og yogainstruktør. Jeg holdt også kurs for Elixia, lærte opp nye instruktører og hadde timer med 60 medlemmer av gangen, det var smekkfullt.

Nå er jeg vikar på Cardio Puls for seniorer på Karlsrud. For litt siden ble jeg møtt av en dame som løftet begge armene over hodet da hun så meg og ropte: «I DAG BLIR DET GØY!» Og det ble det. Mange av medlemmene som skulle være med på timen så rart på damen, men enda rarere på meg der jeg gikk og dro på det ene beinet. Dette overdriver jeg en smule når jeg går rundt og samler inn billetter og ønsker velkommen, varmere og blidere enn sola selv. Alle som ikke har vært med på trening med meg før, har utrolig lave forventninger, under null! Og så senker jeg forventningene enda et par hakk når jeg sier at armen min heller ikke fungerer. Jeg forteller at jeg har hatt hjerneslag og at jeg sliter med en halvsidig lammelse. Så halter jeg meg bort til musikkanlegget og trykker på play. Da runger det ut av høyttaleren The Roaring Twenties, etterfulgt av 60- og 70-talls musikk med skreddersydde trinn og smidige overganger. Når timen er over, stiller jeg meg ved utgangen og takker hver og en av de svette og storfornøyde seniorene for innsatsen. De takker for god trening. I det jeg går forbi resepsjonen på vei ut, får jeg nesten applaus av de som jobber der for de har fått så fantastiske tilbakemeldinger.

Før slaget hadde jeg veldig stor kapasitet; jeg rakk alt! Jeg bodde alene på Lambertseter med datteren min på to år, jobbet som kontaktlærer på ungdomsskole, jeg hadde flere timer i uka på Elixia, tok kurs slik at jeg kunne undervise enda flere konsepter og studerte kjemi.

I dag jobber jeg 50% på skolen og fremdeles har jeg timer på Sats. Jeg er redaktør for Hjernecella, medlemsbladet til Norsk forening for slagrammede. I tillegg driver jeg mitt eget foretak. Jeg holder foredrag. Tre forskjellige foredrag. 

Ett av foredragene for helsefag på videregående skole hvor målet med foredraget er å lære elevene om hjerneslag og rehabilitering av hjerneslag. Jeg har kalt foredraget: «Den som gir seg er en dritt». 

Ett foredrag for personer som jobber med rehabilitering hvor jeg snakker om mine erfaringer med helsevesenet: «Pasienten, en ubrukt ressurs». Målet med dette foredraget er at alle pasienter skal bli sett for den de er og ikke bare for diagnosen. Et annet mål er å endre rehabiliteringspraksis i Norge. Ingen pasienter skal måtte oppleve den samme rehabiliteringen som jeg har opplevd. 

 Det siste foredraget er et motivasjonsforedrag hvor jeg snakker om hvordan jeg takler min motgang: «Et motgangsshow» hvor målet med foredraget er hvordan man kan møte motgang. Alle foredragene er bygget rundt min historie, og drives fremover av bilder og videoer fra min rehabilitering.

NEIDA! Det handler ikke om hvordan du har det, men hvordan du tar det! 

Hvis du vil booke et foredrag, skriv til meg på: jannicke@slagkraftig.no