Hverdagskildringer fra et rehabiliteringssykehus 

Er på nok et frivilligtvangsopphold, denne gangen på sykehus innlandet avdeling Ottestad og trener arm og hånd. Her rehabiliteres mange som har hatt hjerneslag og som vanlig er gjennomsnittsalderen høy.

I dag ved middagen, som selvfølgelig er ferdig for flere timer siden, lærte jeg det (og nå må du lese denne dialogen med ordentlig treg og brei Hedmarksdialekt):

-"At her på sykehus innlandet er det fint, må vite. Ja, mye finere enn på Ullevål sykehus." Jeg har kommet i prat med en eldre herremann som forteller at han har vært på Ullevål, ved et par anledninger.

-"Å, sier du det?" Følger jeg opp, mest for å være hyggelig.

-" Ja, for at du skjønner det, at på Ullevål sykehus er det så mange utlendinger." Jeg kjenner at jeg brått ikke blir så opptatt av å være hyggelig lenger. Stirrer ned i suppa, som vi som sitter rundt bordet, etter en lengre diskusjon, har kommet frem til at må være brokkoli og blomkålsuppe. Den eldre mannen, som akkurat har mistet status som herremann, fortsetter:

-"Ja, det finnes INGEN GRENSER for hva dissane finner på. Sender unga sine utenfor vinduene også sender dem etter, en hel bærepose med sykehusets mat. Der ser dere hvor skattepenga våre blir av."

Da våkner en ordentlig herremann, som også har hørt gubben prate. Han nikker til meg og svarer gubben:

-" Ja, for det finnes INGEN GRENSER for hvilke verdier det kan finnes i en pose med mat."

Jeg hadde store problemer med å slutte å le.

Når man skal på toalettbesøk her, på sykehus innlandet avdeling Ottestad, er det umulig å låse døra. Dette for pasientens sikkerhet selvsagt. På denne rehabiliteringsinstitusjonen, har man løst problemet på en GENIAL måte: Med skilt på døren! Rødt-opptatt, grønt- ledig. Innenfor døren åpner det seg et kjempestort rom med vask på veggen og midt på gulvet, i dette store rommet står et helt vanlig toalett, med store støtteinnretninger på hver side. I taket mellom vasken og toalettet er det festet et forheng, type dusj. Dette skal man trekke for når man er å gjør sitt fornødne slik at om noen allikevel skulle komme busende inn, kan du gi lyd fra deg og advare inntrengeren om at det faktisk er opptatt.

Etter at jeg hadde overlevd kveldsmaten i går, gubben fra middagen var plassert på et annet bord, pusset jeg tennene, ved vasken på rommet mitt (eller vårt da, for her deler man rom selvfølgelig). Så effektiv som jeg er så tenkte jeg at jeg kan jo ta munnskyll i munnen og skylle mens jeg går bortover gangen, for å benytte meg av institusjonens fasiliteter før jeg kryper til køys. Det første toalettet, har det røde skiltet fremme så jeg går til det toalettet som ligger lengst unna mitt rom. Jeg gurgler og skyller godt mens jeg løfter min affiserte hånd, jeg er tross alt her for å trene den armen, og skyver på skiltet slik at alle kan se at dette toalettet også er opptatt. Jeg åpner døra, også med dårlig arm, selvfølgelig, og oppdager, dessverre, til min store fortvilelse, GUBBEN. Og han har ikke trukket for dusjforhenget heller! Jeg slutter, naturligvis, og gurgle, lukker døra og piler tilbake på rommet mitt, eller prøver og pile, for med min gange går det ikke akkurat fort. Jeg skjønner, allerede før gammer'n kommer ut fra do, at jeg ikke rekker frem til rommet mitt, så jeg snur i det jeg hører han komme ut. Fremdeles med munnskylling i munn beveger jeg meg mot toalettet, så lett og ledig bare jeg kan, og begynner skumme munnskyllevannet rundt i munnen. Gubben snur seg demonstrativt mot døra han akkurat kom ut av, skyver skiltet som jeg akkurat har satt i opptatt modus over til grønt og utbryter: -" Sånn DA var det din tur!" Jeg fortsetter min lette uanfektede gange mot gubben gjør en slags "militærhilsen" i det jeg passerer han og skyller veldig overdrevent.

DA KLASKER GAMMER'N MEG PÅ ROMPA!

Jeg kommer meg inn på toalettet får endelig spyttet ut og er utrolig lettet over at jeg hadde munnen full. For ellers tror jeg mannen som både lider av fremmedfrykt og driver med seksuell trakassering, hadde fått huden full.