En hyllest til skrivelæreren!

Å hjelpe er ikke det samme som å mase. Alle spørsmål som begynner med: «Har du .....?», er ikke å hjelpe, det er å mase! «Har du gjort leksene dine?» og «Har du trent i dag?» er selvfølgelig velmenende spørsmål, men de hjelper ikke. De har kanskje til og med motsatt virkning!

Hvis du virkelig ønsker å hjelpe, brett opp ermene og hjelp. Sett deg ned sammen med den som skal gjøre lekser og hjelp til! Ta på deg treningstøyet å bli med å trene, det er å hjelpe.

Jeg har hatt mye støtte, familie, venner og kollegaer har heiet meg fram hele veien. Men den største hjelpen får jeg hver dag av min mann. Han hjelper til, hver dag, slik at jeg kan hjelpe meg selv. Dette burde kanskje ha vært en hyllest til min kjære, men det er det ikke, det får komme en annen gang. Jeg har lyst til å fortelle om hvordan min venninne og tidligere kollega, Merete Henden Kronholm, har hjulpet meg.

Det begynte med små masete hint om at jeg burde skrive ned fremgangen jeg hadde. «Ja, det er lurt!» svarte jeg uten å gjøre noe mer. Merete skjønte raskt at det å skrive med venstre for en høyrehendt var vanskelig så hun gikk til innkjøp av stempler og en nydelig rød notatbok som jeg kunne notere ned fremgangen i hver dag. De dagene jeg ikke orket å skrive kunne jeg stemple et symbol som viste hvordan dagen hadde vært. Heller ikke dette var motiverende nok. Jeg skrev noe av og til, men ikke nok for Merete som nå tok på seg å være min skrivelærer. En oppgave som skulle bli større enn noen kunne ane.

Skrivelæreren tok oppgaven sin på alvor, det skulle vise seg at hun hadde fått en svært krevende elev. Eleven var ikke bare krevende å motivere, men også svært kritisk til oppgavene hun fikk. Motivasjonsproblemet løste seg da læreren fant ut at læreren og eleven skulle skrive bok sammen og den skulle bli så bra og sagnomsust at vi ville bli invitert til Skavlan. Dette motiverte den PR-kåte eleven til å begynne å skrive. Eleven tok i mot oppgaver, men nektet å begynne på dem før læreren gav gode vurderingskriterier.

Skrivelæreren var svært fornøyd med sin elev, som nå hadde begynt å skrive og tok oppgavene på alvor, så på alvor at hun skaffet barnevakt for å gjennomføre tentamen på en lørdag. Eleven ble bedre og bedre til å skrive med venstre. Skriften ble stadig penere, men det gikk fremdeles tregt når eleven skrev. Merete lurte på hvordan det var å bare kunne bruke venstre hånd. Det skulle hun få erfare for etter en alpetur til Engelberg vinteren 2014, der brakk hun høyre arm. Snakk om å sette seg inn i elevens situasjon. Få kjenne på arbeidsmengden elevene står ovenfor er helt vanlig for denne fantastiske norsklæreren. I sommer skrev hun sitt eget særemne som hun brukte som eksempel. Hun presenterte arbeidet sitt med sommerfugler i magen, akkurat som avgangselevene.

Skrivelæreren og eleven skrev en disposisjon, forord og første kapittel til boka med arbeidstittel: «Slagkraftig» en tittel skrivelæreren skal æres for. Tok det med til en forlegger fikk gode tilbakemeldinger. Så var alt pågangsmot plutselig borte, for begge. Skrivelæreren var ikke lenger en kollega. Hun flyttet til en annen kommune, til et annet fylke. Byttet jobb, begynte å studere enda mer. Hun begynte også å holde foredrag om skriving for andre skoler og kommuner. Eleven stod på egne ben. Kondisjonstrening ble viktigere for eleven, skrivetrening ble mindre viktig.

En dag i januar 2017 holdt eleven et foredrag for helsefagelever på Mysen videregående skole. Et foredrag om hjerneslag og møte med helsevesenet. Det var selvfølgelig skrivelæreren som hadde igangsatt denne muligheten og foredraget ble holdt for hennes elever. En ny idé var født, eleven har holdt foredrag for elleve skoler og en gruppe med kjøreskolelærere i 2017 og har seks avtaler våren 2018.

Jeg leverer mine blogginnlegg for gjennomlesning til skrivelæreren. Hun retter de groveste skrivefeilene, men hun kaller det vurdering. Merete motiverer alle sine elever til å publisere tekster. Hun kaller det: Skriv for livet! Denne uka hadde jeg to tekster på trykk, en i medlemsbladet til slagforeningen, «Hjernecella» og et innlegg i Aftenposten. Du vet det Merete, de beste lærerne får de beste elevene, men ikke de enkleste!

Tusen takk for all motivasjon, du fortjener en pris!